Hagelupin har stor utbredelse i Finland, Sverige og Norge langs veikanter, i gårdsrom og i enger. Den har evne til å redusere nitrogenkonsentrasjonen i jorden, noe som fortrenger allerede truede engvekster. På steder der store mengder hagelupin vokser, blir det færre insekter, særlig biller, sommerfugler og maur.
Vanlig navn: Hagelupin
Vitenskapelig navn: Lupinus polyphyllus
Kun rapporterte observasjoner er synlige på observasjonskartet. I virkeligheten forekommer artene i flere områder. Kartet er omtrentlig og gir et helhetsbilde av situasjonen.
Hagelupin har stor utbredelse i Norge, Sverige og Finland.
Hagelupin er en flerårig urt. Den er en belgvekst som har symbiotiske bakterier i rotknollene, og dermed evnen til å binde oksygen fra atmosfæren, noe som gjør at den kan vokse i næringsfattig jord. Den fortrenger allerede truede engvekster. Hagelupin har stor utbredelse i Finland, Sverige og Norge langs veikanter, i gårdsrom og i ødemarker. Man frykter at den vil fortsette å spre seg til enger og lunder.
Hagelupinen blir 1 til 1,5 meter høy. Den lange, klaseformede blomsterstanden er lett å kjenne igjen. Hagelupin blomstrer vanligvis i juni–juli, men blomstringen kan fortsette helt frem til september. Blomstene er blå, fiolette, rosa eller hvite – fargene kan til og med variere på samme individ.
Hagelupin sprer seg med frø, men den kan også spre seg via sitt store rotsystem. I hager bør blomsterstanden skjæres av umiddelbart etter blomstring, slik at frøene ikke rekker å bli modne. De brune og litt hårete belgene blir modne om høsten og frigjør store mengder frø. Vanligvis spres frøene inntil tre meter fra morplanten, men ved hjelp av vind, ferdsel, dyr eller vann kan de spres over store avstander.
Regelmessig nedkapping, to til fire ganger under vekstsesongen, vil redusere bestanden. Hvis det bare forekommer noen få hagelupiner, skal de graves opp med røttene. Bekjempelsestiltakene må vare i flere år fordi det kan komme nye skudd i flere år fremover.
Hagelupin ligner mye på sandlupin (Lupinus nootkatensis), men de kan skilles fra hverandre på bladene. Hagelupinen har kjegleformede blader med 9–15 småblader, mens sandlupinen har 6–8 butte småblader og hårete belg. Hagelupinens stilk er vanligvis ugrenet, mens sandlupinens stilk er grenet. Begge artene er invasive, så med tanke på bekjempelsestiltak er det ikke viktig å kunne skille mellom dem.
