Forskningen rundt pukkellaks, som inngår i prosjektet for håndtering av invaderende fremmede arter i Barentsregionen, var i full gang sommeren 2023. I prosjektet har man prøvd ut hvor godt uilke typer drivgarn og notfiske egner seg til å fange pukkellaks i Tanaelva. Fisket utføres hovedsakelig av lokalbefolkningen. Uten deres kunnskaper ville det ha vært mye vanskeligere å utvikle og prøve ut fiskemetoder. Et samarbeid mellom Naturresursinstitutets forskere og lokalbefolkningen er derfor avgjørende for at prosjektet skal lykkes.
Pukkellaksen gyter i svært grunt vann, noe som skaper utfordringer for fiskemetodene. Fiskegarnet må jo helst ikke feste seg i bunnen på den grunne og steinete elven, og det er viktig å kjenne elvebunnens beskaffenhet for at fisket skal lykkes. Båten som fiskerne bruker, må heller ikke skrape mot steinene, og det er få båtmodeller som klarer dette.
Drivgarnsfiske med tradisjonelle Tanabåter
Drivgarnet dras med Tanabåter. Den tradisjonelle båten er utviklet og tilpasset etter forholdene i elven, og den glir fint selv i forbløffende grunt vann. Ifølge en av de lokale holder det med «litt dugg på landeveien» for å kunne navigere med en Tanabåt.
Det er en rask prosess å fiske pukkellaks med drivgarn. Den ene enden av garnet festes til en trebit eller noe annet som flyter, og kastes ut i vannet, mens man holder fast i den andre enden i båten. Garnet ligger så på tvers over elven og driver med strømmen sammen med båten. Det plasker nesten umiddelbart i vannet når pukkellaksen går i garnet. Noen minutter senere dras garnet inn til båten med et titall pukkellakser. Det går imidlertid tregt å ta pukkellaksene ut av garnet – minst en halvtime, om ikke mer. Spesielt hannlaksen har et imponerende tannstell og vikler seg lett inn i garnet.
Det gjelder å være dus med elven
I Tanaelva er notfiske langt mer populært enn drivgarnsfiske. Man trenger notdragere som drar noten med båt, og nedstrøms trenger man folk som står i elven og holder i et annet garn som til slutt skal møte noten. Noen ganger står det også folk med trekjepper i hendene ved det nedre garnet. Oppgaven deres er å lage leven og skremme pukkellaksen bort fra åpningen mellom de to garnene, slik at de ikke slipper unna. Tanaelva er på mange steder så grunn at det kan stå flere mennesker i bredden midt i elven og holde i garnet.
Lokalbefolkningens kunnskap om elven er ofte uvurderlig. De kunne for eksempel under planleggingen snakke om at det lå en stein lenger nede i elvefaret som kunne ødelegge for fisket. Så gikk man sammen og rullet vekk steinen, slik at noten ikke skulle hekte seg fast og lage en rømningsvei for pukkellaksen.
Man kan sikkert fiske pukkellaks med not på flere måter, og beskrivelsen ovenfor er fra den gangen jeg var med. Da dro man opp 100–200 fisker i hvert kast. Nærmere data om ulike fangsmetoder og fangsmåter vil bli sammenstilt senere i høst når det mest hektiske feltarbeidet er avsluttet. Prosjektet informerer om dette på nettsiden.
Nedbrytning mot døden starter allerede under gytingen
Jeg besøkte Utsjoki første uken i august. Under denne ene uken kunne jeg se en tydelig endring hos pukkellaksen. I begynnelsen av uken hadde fiskene allerede sin mørke gytedrakt, og hannene hadde utviklet en pukkel på ryggen og krokformede kjefter, men de så friske ut. Mot slutten av uken begynte det å løsne biter fra mange av fiskene, og den dødelige nedbrytningen var helt åpenbar. Bare noen dager senere kunne man se enkelte døde fisker på elvebredden. I andre del av august, omtrent når denne artikkelen publiseres, ligger det mye død pukkellaks på Tanaelvas bredder, og ifølge lokalbefolkningen lukter elven kloakk. Meningen er at man skal kunne dra nytte av lærdommen fra i sommer under pukkellaksens neste store gytevandring i elven sommeren 2025.
Prosjektkoordinator Heidi Blom besøkte Utsjoki første uken i august og så på prosjektets aktiviteter for håndtering av pukkellaks. Prosjektet for håndtering av invaderende fremmede arter i Barentsregionen utvikler metoder for fangst av pukkellaks og sprer kunnskap og beste metoder for bekjempelse av invaderende fremmede plantearter. Prosjektet finansieres med IBA-finansiering, det vil si bevilgningen for samarbeidet i Østersjøregionen, Barentsregionen og den arktiske regionen som skal støtte gjennomføringen av Finlands politiske mål på dette området.
Tekst og bilder: Heidi Blom